Torhild’s Blogg

Ok, jeg innrømmer det, jeg har prøvd og prøver fra tid til annen nettdating. Da jeg ble singel etter 25 år hadde det skjedd mye på datingfronten, vi visste jo ikke en gang hva dating var den gangen. Og noen ganger ønsker jeg meg tilbake til den tiden hvor vi smugtittet på hverandre i ukesvis før en av oss turde ta initiativet. Det var spennende det. Og da datet vi ikke, da ble vi sammen – fast følge. På nettdating er det masse initiativ og mye dating, men det har vært lite fast følge så langt. For meg hvertfall…

Nettdatingen begynner med at noen kontakter meg ettersom jeg aldri kontakter noen selv, gammeldags må vite. Noen åpningsreplikker går igjen uten at de imponerer mer av den grunn; ”Nå fant jeg endelig kvinnen i mitt liv, du er det nydeligste jeg noen gang har sett, når skal vi gifte oss”. Om de i tillegg har et nick som ”Steaven” blir jeg ikke veldig imponert. Jeg liker best dem som åpner humoristisk, som ”…jeg har ingen treffende åpningsreplikk, er det greit om vi begynner litt ut i…” Det viktigste er uansett at det er troverdig. Om det er det tar jeg denne mannens profil i nærmere øyesyn.

Det finnes koder på nettet som forvirrer og som kan gjøre det vanskelig å finne ut hvem som er oppriktige og hvem som ønsker å fremstå som andre enn de er. Noen av disse kodene har jeg med mitt detektivsyn avdekket…(skeptisk, jeg? Overhodet ikke..).

At menn flest lyver visste jeg fra før, og jeg vet også at de ikke alltid er helt klar over det selv. Om jeg ser blidt på det ønsker de jo bare å fremstå som et godt varp, målet helliger middelet liksom. Men noen fremstiller seg selv så feilaktig at de må være narsissister som tror at de kan slippe unna med egen presentasjon, eller de kanskje tror at alle damer er bevisstløse?

Det begynner med alderen de har oppgitt, noen har tatt fra et ti år eller to. Høyde er det neste, eller er det jeg som har misforstått, kanskje vedvarende bruk at nettdating fører til vekst? Eller at grått hår får tilbake sin opprinnelige farge som følge av stråling fra skjermen? At nikotinfingre er en følge av utstrakt bruk av tastaturet. Få vedgår at de røyker, ”festrøyking” derimot er visstnok akseptabelt. Om de i tillegg skriver i profilen at ”hver dag er en fest” er svaret gitt. Veldig nyttig i grunn, da har man samtidig fått fastslått at vedkommende ikke er særlig intelligent.

De fiktive opplysningene er ofte fulgt av gamle bilder. Bare synd de hadde glemt at de på det samme bildet holder en avis som viser flyene som styrter i Twin Towers… Gamle bilder faller uansett uheldig ut, for da tror jeg jo bare at de følger usedvanlig dårlig med på klesmoter og hårtrender (nå skal jeg være fair og forsvare de som faktisk ikke følger med – det er jo en del av dem…).

Et bilde sier mer enn tusen ord og mange av dem gjør virkelig det. Profilbilder som er avskåret ved pannen tilsvarer skallet. Det gjør også caps, sykkelhjelm og andre former for hodeplagg. De tror sikkert at de har funnet på noe unikt, men alle andre skallete menn gjør akkurat det samme. De som kun viser bilder av ansiktet er garantert overvektige for du kan være sikker på at en mann med flott kropp viser et bilde av seg selv i shorts. Bilder fra utflukter i naturen (gjerne jakt, fiske, klartring etc.) skal signalisere styrke, bilder av hunder og barn signaliserer familievennlig. Bilder av biler, båter og motorsykler skal signalisere, ja du vet….

Om jeg ikke har gjennomskuet noe når jeg ser på bildene – eller at vedkommende er så flott at jeg velger å ignorere det (det hjelper selv på bevisste kvinner å være flott) – leser jeg teksten i profilen.

Type ”er av og til i Oslo på forretningsreise” hopper jeg fort over, ”svært lidenskapelig og kosete” likeså. Noen fletter dette inn i en lang meningsløs tekst slik at de tror det ikke blir oppdaget hva de egentlig er ute etter. Noen få er sågar så ærlige å skrive at sex og nærhet har vært et savn i tidligere forhold, men ærlighet kan jo være oppskrytt – de forstår ikke selv hva det egentlig signaliserer…(de har vel fått det de fortjente, tenker jeg).

De aller fleste fremstår som veldig sporty, de skriver ”trener jevnlig” selv om den eneste trimmen de får er å zappe sportsendinger med fjernkontrollen. ”Glad i friluftsliv” betyr at de må gå gjennom et lite skogholt for å komme til toget – og dit skal de bare et par ganger i året. Av en eller annen grunn syntes jeg sykling virker troverdig (har overhodet ingen logisk forklaring på det…)

Nok om det, om opplysningene synes å stemme og jeg liker bilder og tekst svarer jeg positivt på henvendelsen, i motsatt fall gir jeg et høflig avslag. Så følger den skriflige kommunikasjonen som noen menn er helt håpløse på. Nå er det ikke slik at jeg mener at menn må skrive perfekt norsk eller være en mester i skriftlig kommunikasjon for å være likandes, men det hjelper veldig. Jeg vil helst taste litt frem og tilbake for da avsløres stadig nye ting. Menn vil helst ikke taste. Det kan være noen muffens med det, men det må jo ikke være det. Har ikke helt bestemt meg her, lar tvilen komme tiltalte tilgode enn så lenge. Men litt tasting må de gjennom uansett. Jeg har noen ting jeg må spørre om ettersom noen avslører seg da. Om jeg for eksempel spør hvorfor tidligere forhold ikke fungerte så kan jeg få en lang utredning om alle feil damene hadde. Eller jeg kan spørre om de har vært ute med båten (fra bildet) og de svarer at den er solgt og at de har glemt å ta bort bildet…(ha, akkurat som de noen gang hadde den båten). Det gjelder altså at stille de rette spørsmålene.

Om det en sjelden gang er en mann som kommer gjennom nåløyet over (veldig trangt, jeg innser det), blir det aktuelt å snakkes på telefon. Men det er litt skummelt for da må man identifisere seg. Han må gi telefonnummeret sitt først, så da er det bare å google for å få bekreftet at det han har opplyst er korrekt. Og er det det, så får han mitt nummer også. Da googler han meg, the name of the game. Så ringer han og jeg graver og spør mer. Hittil har alle telefonsamtaler ført til date.

Og her kommer den store gleden, de jeg har møtt er faktisk helt ok. Sjekklisten min fungerer! Jeg har ikke møtt noen som er ti cm lavere eller ti år eldre enn de oppgav. Men det skal jo også klikke da. For uansett sjekkliste er det noe som ikke kan testes på nettet eller telefon; øyekontakt, utstråling, kroppspråk etc.

Om det klikker begynner selve datingen. Og nå har Steaven det som plommen i egget. Når man dater er det liksom lov å date flere samtidig, gjerne med sex involvert. Man kan ligge rundt med alibi. Jo mer jeg tenker på det jo særere blir det, eller hva? Vi får innføre neste steg slik de gjør i USA; de blir Exclusive – kun for hverandre!

Menn sender ofte tvetydige signaler. De kan si at de er så interessert, eller at du er den beste dama de har truffet samtidig som de er pålogget nettdatingen flere timer hver dag. Det de egentlig sier er; “I’m not that into you”. Men det er kanskje nok bevisstløse damer der ute til at de slipper unna med det? For meg er det turn off, jeg blir effektiv og går videre…jeg tror faktisk jeg fortjener bedre:-) Å være Exclusive.

Hilsen YCGMSOYA

PS! (27.08.09) Da jeg skrev dette hadde jeg ikke ventet meg at det skulle bli debatt av det. Jeg ønsket bare å beskrive mine opplevelser med nettdating på en humoristisk måte. Jeg har generalisert og satt ting veldig på spissen, ikke meningen å fornærme noen og jeg tviler ikke på at tilsvarende kunne vært skrevet om kvinner.

Vurdert til: av 291 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag dro jeg og Andreas til Sverige via Sandefjord. Der vi sto på ferjeleiet spurte Andreas meg; “Vet du hva den båten kalles mamma?”  “Tveita Cruise” svarte jeg.   Andreas begynte å le overbærende. Jeg hadde glemt at min håpefulle for lengst har innfridd alle håp og tatt Master i Shipping. “RoPax, mamma – Roll on Roll off Passenger”. Straks var jeg særdeles opplyst i hva Danskebåter, Kielferjer, Tveita Cruise og tilsvarende heter på fagspråket.

Vel, i min verden kommer nok ferja Sandefjord/Strømstad fortsatt til å bli kalt Tveita Cruise. Jeg er så generaliserende og full av fordommer at jeg virkelig tror at alle som heter Harry kommer fra Tveita.  Der vi sto i køen var det mange Harry’er å betrakte som passet inn i kategorien, men jeg la allikevel mest merke til fru Harry som jeg heretter kaller Harriet. Hun var en dame over middagshøyden kledd i et hvitt uryddig antrekk. Håret var grått og bustete. Som man kan forvente av Harriet var hun en beskjeftiget dame; under den en armen hadde hun en buskete dyr – antagelig en hund, i den andre hånden hadde hun en sigarett, mellom haken og skulderen hadde hun klemt en mobiltelefon som hun ustanselig pratet høyt i.  Attpå til svirret hun frem og tilbake; en tur i bagasjerommet, en tur i baksetet, en tur til noen lenger bak i køen – det hele mens hun informerte telefonlytteren (og alle på kaia) om innholdet på handelisten. Av og til tok hun en pause og ga sin heller noe tafatte mann (som hadde sokker i sandalene) instrukser om hva han skulle gjøre. Bilen var en gammel grå Audi med N merke og FRP klister. Kort oppsummert stemte det hele på hva jeg ville forvente av Harry og  Harriet på Tveita Cruise. Dessverre fikk jeg ikke bekreftet mine antagelser om at de virkelig var fra Tveita, men jeg ville veddet hatten min på det.

Etter at Harry og Harriet hadde holdt tilbake køen fordi de ikke fant billetten kjørte vi ombord – Roll On heter det på fagspråket.  Vi hadde selvsagt kjøpt buffet og tok plass i restauranten; det var jo så og si gratis. På den ene siden hadde vi en far og sønn, på den andre siden et kjent homsepar som jeg ikke husker navnet på. Både Andreas og jeg har sans for sunn mat, og til tross for at vi valgte de sunneste alternativene ble vi ikke fornøyd; dvask salat, vassne reker og hvit (!) eggerøre -  Terningkast 2. Men høflige som vi er spiste vi opp det vi hadde forsynt oss med. Det gjorde også far og sønn til venstre for oss - homseparet derimot smakte på alt, men fant ikke noe de likte og haugen av resirkulerbart avfall på bordet ble farlig høy. Innimellom prøvespisingen bladde de i katalogen og fant frem til det de skulle kjøpe i parfymeriet. Bak oss svinset Harriet frem og tilbake mellom bordet og buffeen med  Harry på slep. Telefonen var borte, men til tross for kort avstand pratet hun høyt til Harry og fortalte ham hva han måtte velge ved buffeen ettersom maten var veeeeldig god ifølge henne.

Andreas og jeg vurderte en joggetur på dekk for å svette ut den fæle maten, men innså selv at det ville sett dumt ut. Vi gikk heller til Tax Free butikken. Vi gjorde våre innkjøp (alt innenfor kvoten) og slapp heldigvis unna Harry og Harriet (de andre var bare light-versjoner til sammenligning). Vi fant en benk og jeg gjorde noe jeg ellers aldri gjør, jeg kjøpte Se & Hør. Ettersom jeg var på Tveita Cruise våget jeg å bli sett med ukebladet, jeg regnet allikevel ikke med å treffe noen kjente. Når jeg har brukt de 5 min det tar å lese Se & Hør…

 (hvor den viktigste nyheten er at Høyre Erna mener at et godt sexliv er viktig, ergo: Stem Høyre og få et godt sexliv!!! – Jeg lurer på om FRP Harriet har fått det med seg)

…vekslet jeg noen penger for å spille på automater. Ettersom jeg allerede hadde sunket så lavt å kjøpe Se & Hør kunne jeg like godt dra det lenger. Andreas ble ikke like begeistret og stilte seg på god avstand mens mor begynte  å spille. Og det var han nok glad for når jeg spurte de ved siden av hvorfor jeg ikke klarte å putte på tier’en.  – “Åja, det er kronestykker som gjelder”, jeg glemte helt at vi er i norsk farvann hvor det kan være farlig å spille med tiere. Da det begynte å klirre i mynt, ikke bare en gang, men både to og tre ble min sønn mer interessert og kom – om noe motvillig – bort til meg. Han sto bak meg først, men før han selv visste ordet av det hadde han satt seg inn i spillet og forklart meg at om jeg satser 3 kroner får jeg høyere premie (sånn er det å være kvikk i hodet). Mor som ikke er så kvikk i hodet var ikke vond og be, fra nå av satset jeg 3 hver gang. Vi vant flere ganger, Andreas som ble engasjert og glemte seg bort – eller han ble irritert over at jeg trykket for tregt på knappen – overtok trykkingen. Imidlertid er min sønn er en fornuftig mann og han ba meg flere ganger om å cashe ut premien, men ettersom jeg er  tilbøyelig til umorask adferd lot jeg meg ikke stoppe. Og slik ble vi stående til vi hadde spilt opp hele gevinsten, det tok en time.

Så var det tid for Roll Off. Allerede før vi hadde kommet ned på bildekket hørte vi Harriet som instruerte Harry om hvordan bilen skulle stables - de skulle tross alt handle mer ved Svinesund. Vi satt oss i bilen og ventet på Roll Off.  Foran oss sto vårt par fra Tveita, det var Harriet som kjørte. Vi sto parkert på rampen til øvre bildekk - når bildekket under er tomt senkes rampen. Harriet stakkar hadde hverken satt bilen i gir eller brekk og var overhodet ikke forberedt når rampen ble senket – vi ble vitne til at bilen trillet mot den foran. Noen skrek, men Harriet reagerte ikke. Det var ikke til å unngå, det blir Roll In i bilen foran. Nok en gang var vi forsinket av Harriet. Men vi er jo svært tolerante mennesker så vi lot oss ikke ergre av det. Roll Off gikk deretter uten flere uhell.

Lattermilde kjørte vi til Nordby. Der fikk vi gjort nye innkjøp og dro fornøyde hjemover.  Vi så ikke mer til Harry og Harriet - de handler sikkert fortsatt.

Da jeg kom hjem så jeg gjennom innkjøpene mine- 1 Lancome øyensverte, Jegermeister, hvitvin, rødvin, kylling fileter, litt indrefilet, engelsk bacon (uten fett selvsagt), proteinpulver, diverse treningstøy (det er det eneste jeg har gitt meg selv lov til å shoppe for tiden)…

…og et par Ray Bans det var helt nødvendig for meg å ha akkurat nå!

Hilsen en Tveita Cruiser

Vurdert til: av 109 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå om dagen går jeg hardt inn for å bli en aktiv jogger. Jeg har aldri i mitt liv jogget før av den enkle grunn at jeg ikke liker blodsmak i munnen, melkesyre i lårene, tung pust – og minst av alt liker jeg å svette. Men nå er det jo slik at jeg har kommet i en alder hvor man bør ta vare på kroppen sin. Og ettersom jeg spiser sunt og har sluttet å røyke (jeg er faktisk  jævlig flink til å slutte å røyke, har gjort det mange ganger…) har jeg bestemt meg for å bli sprek i tillegg. 

Så da har jeg altså begynt min nye karriere som jogger, eller rettere sagt Intervall jogger.  Jeg løper litt og går litt. For som sagt, blodsmak i munnen er ikke noe for denne damen. Jeg er fast bestemt på å bli en jogger som aldri har kjent blodsmak eller melkesyre. Derfor stopper jeg å løpe og begynner å gå når noe som kan ligne på disse symptomer melder seg. Jeg har årelang trening på å unngå slike piner så jeg vet akkurat når jeg må stoppe. Og det spiller ingen rolle hvor langt jeg har løpt, gidder ikke kjempe meg til neste stein eller andre milepæler. Jeg stopper umiddelbart. Noen ganger så brått at jeg skaper kjedekollisjoner bak meg…(for rundt Sognsvann ligger joggerne tett kan jeg love, for ikke  å snakke om alle homsene som bare venter på å få tatt noen bak – men de er nok bare glade for Intervall joggere) 

Før jeg begynte hadde jeg også fobi for tung pust og svette; men her bruker jeg Positiv Tenking som er så i tiden. Tung pust høres faktisk bare kult ut når du jogger, alle jeg møter og alle som løper forbi meg (gleder meg til MIN første forbikjøring) puster tungt! Dessuten ER det utrolig nok godt å kjenne at kroppen jobber – så den kan jeg takle greit.

Svette er litt verre; jeg synes det er vondtluktende, klissete og grisete. Men det siste stikkordet der kan brukes til noe. Det er grisete fordi svetten tar med seg all dritten ut av kroppen- og siden min kropp svært sjelden har svettet må det jo være utrolig mye dritt der inne. Den tanken gjør meg faktisk godt, dritten kommer ut og at det lukter er jo bare tegn på at det var nødvendig. Når jeg kommer hjem kan jeg spyle av både dritten og lukten. Aldri har det føltes bedre å dusje - jeg tar det som en bonus.

Nå som jeg har jogget flere dager på rad har det også fått en annen hyggelig effekt. Jeg kan shoppe ting jeg ikke har fra før. Ettersom jeg har ALT av klær, smykker og sko fra før hadde jeg lagt ned shoppingforbud. Men herregud, jeg skal hvertfall ikke se ut som en takras når jeg jogger, der går grensen. Derfor har jeg blitt ivrig gjest i sportsforretningene i det siste, et sted hvor jeg vanligvis ikke setter mine ben. Jeg visste ikke at det lå en hel vitenskap bak materialene i treningstøy, men jeg må si at det funker. Det lindrer pinen det er å svette. Ettersom mye av dritten blir igjen i treningstøyet kan jeg kun bruke det en gang, kan jo ikke ta på meg gammel dritt. He he, og da må jeg jo shoppe litt mer, jeg kan ikke vaske hver eneste dag, det er ikke bra for miljøet. Og jeg er VELDIG miljøbevisst altså.

Jeg er faktisk så stolt av meg selv at når jeg kommer rundt vannet og kjenner lukta av vafler fra kiosken, kjennes den bare kvalmende. Jeg fryder meg og ser med avsky på de svake menneskene som avslutter joggeturen med vafler og rømme. Selv lengter jeg bare etter en deilig salat og alle vitaminene mine, antioksidanter og andre lekkenbisker.

For hver dag blir jeg i bedre form og det er en deilig følelse. Det hender Negativ Tenking setter inn; da minnes jeg på at Eva ikke var lenge i paradis. Dog, jeg har et mål – innen 16. sept. skal jeg klare å løpe rundt Sognsvann i ett uten blodsmak og melkesyre…for så lenge må vel Torhild få være i paradis.

Vurdert til: av 126 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende